Jeg har skrevet en mer utfyllende post om selvskading på min nye blogg De gale har det godt, og har tatt med noen av de tilbakemeldingene jeg har fått, slik at dere får se (noe som sjokkerer meg), hvor mange, og gjerne unge mennesker som sliter med dette i dagens samfunn. Jeg var tolv da jeg begynte selv, noe som er litt sjokkerende det også. Men det som er vanskelig for meg nå, er at det er så mange unge. Jeg var én.

Unge og gamle selvskadere - utdypende innlegg

Her finner dere meg på facebook også! 

Fred ut!

Jeg ville bare si at folk enda kommenterer på poster jeg har skrevet tidligere, og jeg er veldig rørt av det. Selv om bloggen ikke blir oppdatert, vil jeg svare på kommentarer. Jeg har ikke trodd at noen leste den lengre, men jeg ser at jeg tok feil! Så gjerne kommenter på ting dere føler at dere vil si noe om, så skal jeg bli flinkere å sjekke innom bloggen!

All kjærlighet til dere der ute. Det er godt å vite at dere fortsatt er der! 

Heisann!

Lenge siden sist! Siden denne bloggen står helt stille fordi prosjektet er avsluttet, så kan dere gjerne følge meg videre i min personlige blogg. Den er ikke fiktiv, slik som minuspluss, men jeg skriver om mye av de samme tingene. Jeg er nå innlagt på sykehus, og gjerne ta en titt innom siden min for å se hvordan det går! 

Å leve eller å dø- det er ikke et spørsmål.

"For fem måneder siden fikk jeg nok. NOK av å feile og dø. Det hadde gått åtte år, og jeg følte meg motarbeidet av alle makter. Jeg måtte bite i det sure eplet og gløtte på livet. 

En liten titt, og flere uker i senga. En liten avtale, pustevansker og stressutslett. Det skulle ikke bli et uendelig heftig prosjekt, men en livslang kamp. Jeg måtte snu meg. 

Tenke at jeg måtte kjempe for livet, for døden bare svikter meg, og smeller døra i trynet på meg gang på gang. De siste fem månedene har jeg kjempet for livet. De siste to ukene har jeg lagt meg om kvelden uten å være redd for morgendagen."  JA til livet

Håper alle der ute har det godt, og hjertelig tusen takk for at dere førte minuspluss inn i et nytt lys. 

Lyke-Wake Dirge

The song is written in an old form of the Yorkshire dialect of Northern English. It goes:

The Anima Sola (lonely soul), often interpreted as a soul in the fires of purgatory.

THIS ae nighte, this ae nighte,
?Refrain: Every nighte and alle,
Fire and fleet and candle-lighte,
?Refrain: And Christe receive thy saule.

When thou from hence away art past
To Whinny-muir thou com'st at last

If ever thou gavest hosen and shoon,
Sit thee down and put them on;

If hosen and shoon thou ne'er gav'st nane
The whinnes sall prick thee to the bare bane.

From Whinny-muir when thou may'st pass,
To Brig o' Dread thou com'st at last;

From Brig o' Dread when thou may'st pass,
To Purgatory fire thou com'st at last;

If ever thou gavest meat or drink,
The fire sall never make thee shrink;

If meat or drink thou ne'er gav'st nane,
The fire will burn thee to the bare bane;

This ae nighte, this ae nighte,
?Every nighte and alle,
Fire and sleet and candle-lighte,
?And Christe receive thy saule.

Note: ae: one; hosen: stockings; shoon: shoes; whinnes: thorns; bane: bone; brig: bridge

Får jeg sove hos deg i natt, jeg skal ligge med et øye åpent og det er i midten. Jeg skal se deg puste inn hvitt lys, og tømme deg selv for vonde bekymringer. Når du sover skal jeg ligge med hånden på brystet ditt og lede hjertet ditt til rolige slag, og ikke alle disse strevsomme krigene. Hvis jeg får sove hos deg i natt skal din tunge pust, skjære gjennom månen, og den vil være liten i forhold til deg. Din dyne skal ligge lett over deg, og aldri skal du fryse. Nydelige drømmer, hvisker jeg i øret ditt. Kom, nydelige drømmer. 

Jeg blir ofte redd når jeg sover, og da våkner jeg og tror det er en mann med pistol utenfor vinduet mitt. Ofte vet jeg at det bare er drøm, men ensomheten når jeg våkner gjør meg redd. Jeg setter på lyset. Jeg setter på tvén, jeg sjekker om døra er låst, og jeg slår på lyset på badet slik at lyset trenger seg gjennom sprekken mellom dørstokken og døra. 

Får jeg sove hos deg i natt så er jeg ikke redd. Vi kan ligge i mørket, og vi kan være hvor som helst i hele verden. Så lenge det er sammen med deg, kan jeg sove mens kulene flyver, helikopter lander, sykebiler kjører, mennesker skrike og ulver ule. Får jeg sove med deg, skal ikke du heller være redd for det verden byr på, men vi skjeldent ser. Det kalles mareritt. Noe mareritt er det der ute også, men ikke i armkroken din. Det er anerledes nå, du skal ikke trenge å bryte stillheten til musikken lengre. Det er toner du ønsker å høre, som vugger deg i søvn. Og jeg synger til deg. Gjerne en sang av Beatles. I wanna hold your hand...





Det var her vi satt. Ingen skulle motbevise oss at kjærlighet har ingen alder, og heller ingen ansikt. Kan du se kjærligheten? Se i øynene mine når jeg ser på deg. Du kunne ikke forsvinne på et verre tidspunkt. Jeg hadde sett fram...til...jeg hadde sett fram til....til....veldig mye. Rister du en flaske pepsi max og åpner den, bruser det over og du sitter der med skummet nedover armer og ben, og kanskje en pepsi tåre i munnvika. Husker du at jeg hadde bursdag? 19 dager siden sist jeg så deg. Det blir vanskeligere og vanskeligere. 3 akuttinnleggelser, og de to siste på tvang. Jeg gikk mot trikken, og noen på en bar holdt meg igjen på fortauet til politiet kom. Jeg ropte på hjelp, men hvem andre er det enn politiet som har mer autoritet med å hjelpe. 

Du er skuffet over meg fordi jeg ikke klarte si i fra. De dopet meg ned. Jeg sov hele 17 og 18 mai. Og glad er jeg for det. Var ikke noe gøy å feire alene med en flaske sprit. Aldri en god idè når det gjelder meg. I kjørleskapet har jeg en flaske vin, men jeg er redd for å åpne den. Nå jogger jeg hver dag. Enten rundt seks, eller rundt åtte. Begynner forsiktig slik at jeg ikke blir drevet at tvang igjen. Det er så slitsomt. Jeg vil bare nyte å bevege kroppen. Tenker på fettet som renner av, men ser aldri noe forskjell på kroppen min. Det plager meg. Mye skjer, men alt jeg kan tenke på er hvor mye jeg skulle ønske at jeg lå inntil brystet ditt og lytte til pusten og hjerteslagene dine. Det er bare deg for meg, og slik vil det være til noen dør. Hvem vet hvem som dør først. 




Skrubbsår over hele kroppen. Grønne sykehussokker. Ingen sko. Jeg flyktet ut av et vindu fordi jeg trodde at naboen skulle drepe meg. Han sa jeg var død. De hadde noe som luktet ille i baksetet på bilen. En annen kropp, tenkte jeg. Og nå er det min tur. Jeg ringer min venn og forteller at naboen har brutt seg inn, dopa meg ned, og voldtatt meg. Min venn ringer politiet, og det kommer to biler pluss to ambulanser. De skal ta meg de også. "Dere er jævlig bra gjennomførte, dere" Roper jeg til dem. "Tenk at dere klarer å kapre så mange bilder, jeg tror ikke skiltene deres er ekte, de vil bare lure meg slik at de kan drepe meg." Det rart blod ut av leppa på meg, og jeg hadde skrubbsår over hele kroppen. Politiet snakket med naboen, som hadde vært hjemme med sin sønn på ett år. 

De dopet meg ned på medisinsk avdeling, og jeg måtte overflyttes til insentiv, fordi de måtte gi meg anestesi for å få meg roling. Når jeg våknet var jeg sikker på at nå hadde de klart det. De hadde klart å fange meg. Jeg tømte ut glassene med saft, fordi jeg trodde dem hadde dop i dem, fyllte heller vann fra kranen. Klarte ikke gå, måtte bare sove. Sov i to dager, og fikk dra hjem igjen. 

Jeg kunne skrevet mye mer, men jeg tenker dette er nok i første omgang. Det er i alle fall nok for meg. 

Håper dere der ute har det fint!!





Jeg har prøvd i flere dager å få postet denne filmen til dere - og ENDELIG klarte jeg det. Her er den scenen fra Minus + Minus = Pluss som publikum valgte ut. En av mine personlige favoritter. Dette opptaket er fra Verdensteateret i Narvik.

Lytt til orginalversjonen her.

Ta mæ - publikums scene - Minus + Minus = Pluss på Verdensteateret i Narvik.

Sponset av Nordland Fylkeskommune, Tilbakestrøm, Teaterklubb 81, Blåbyteateret og Sortland Kommune/Sortland videregående skole.

På scenen: Barbro Abrahamsen (vokal), Josh Speers, Åshild Pettersen og Lotte Steinsvik.

Musikk, manus, tekst, regi: Tone Malina Brustad (C)
Musikk arr. Synne Nilsen Stenersen (gitar,bass, miks), Andreas Olavssønn Rongen (trommer, miks)

Lys: Erlend Enoksen

Kostymer: Barbro Abrahamsen

Som dere sikkert har fått med dere har jeg ikke skrevet på en måned, og det er ikke tilfeldig. Jeg trengte en pause etter de intense forestillingene, den utrolige tilbakemeldingen, hjelpsomheten og mennesker som ønsket oss vel. JA! Det er nydelig. Forestillingene har vært utrolige! Jeg skal høre om noen av skuespillerne kan skrive litt om de spesifikke forestillingene vi gjorde på Sortland, Risøyhamn og Narvik. 

Jeg vil også si at vi fikk 10.000 kr i støtte fra Nordland Fylkeskommune, en hel masse hjelp fra mine største inspirasjoner Teaterklubb 81, Svein Spjelkavik, Katrine Strøm. Vi holdt workshop på Andøya for noen vakre danseglade ungdommer (Gjerne send meg et bilde/filmklipp av dere som opptrer på Rock Mot Rus, jenter)

Et helt samfunn har hjulpet denne forestillingen på veien. Kommunen. Private. Mammaer og pappaer, søstre, brødre, bekjente. Jeg vil nevne en mann med navn og det er Per Einar Antonsen som lånte oss turnebil. Dere er husket. Dere er så sykt husket. 

Livet etterpå...

Livet etterpå...

Har startet...

La meg vise dere et bilde jeg har tatt på en av mine mange spaserturer i april. Det er hardt mot mykt. 

Piggtråd rundt mykt vann med kald is på. 

Denne første posten etter "ferien" er bare en forsiktig start på en hel masse som skal fortelles. Det har skjedd ufattelig mye i det siste, så vi tar det litt rolig. Jeg vil dedikere dette bildet og denne posten til alle som har bidratt. Det er mange navn på lista, og hvert eneste navn har stått på plakater spesiallaget til alle tre forestillingene. Dere er alle nevnt. 

Tusen, hjertelig takk. 




Jeg er så redd. For jeg får ikke i meg mat. Jeg er redd for å bli syk igjen. Har vært ute å jogget. Kjenner ikke sult. Kjenner bare hodepine og fysisk utmattelse. Det er ikke for at jeg ikke vil spise. Jeg klarer ikke. Føler meg bakfull, men har ikke drukket på flere uker. Måtte kaste opp vann i stad. Med magesyre og kaffe. Det er ekkelt. Det er så ekkelt å kjenne på at det føles alt for tungt på innsiden til å kunne ta i mot noe mer enn det jeg allerede har. Jeg nekter ikke meg selv å spise en gang. Har ikke handlet siden jeg kom hjem på fredag. Har ikke mat i skapet. Gjør jeg dette med vilje? Jeg prøvde å gå innom butikken i dag, fikk kjøpt meg en god morgen yoghurt, men har ikke spist den ennå. Banan til frokost og forhåpentligvis yoghurt til kvelds. Får bare i meg flytende ting. Men er i manko på det også. Drikker jeg et glass vann er jeg kvalm i en halv time etterpå. 

Jeg har det ikke dårlig. Slett ikke. Jeg er takknemmelig, tålmodig, inspirert og i bevegelse. Hvorfor klarer ikke kroppen min alt på en gang? Hva er det som ble for mye denne gangen? Et vellykka prosjekt med teater er gjennomført, og jeg sitter hjemme i Oslo og nyter søndagen. Tanken på at jeg har bare et par venner igjen her, skremmer meg. Og tanken på at jeg vil gjøre ferdig behandling og bli frisk igjen er god. Det er vanskelig, men det er bra. Nå skal jeg gå fra twenty-four-seven jobbing til keramikk-kurs. Tror dere jeg klarer det? 

Det er liksom alt eller ingenting med meg. Dunker hodet i veggen. Setter på høy musikk. Tror at noen ser meg når jeg går forbi speilet om og om igjen. Se på kroppen min. Er den anerledes enn før? Da jeg jobbet så mye slet jeg like mye med kroppen min som jeg gjør nå, det er bare at nå har jeg tid til å gjøre noe med den. Jeg er ganske fornøyd med at det snart er sommer, og at plussgradene ligger bak skyene. Jeg sier til meg selv at jeg aldri skal gå opp i vekt igjen, jeg håper det stemmer denne gangen. 

Jeg er livredd for at kroppen min skal vende tilbake. Jeg har nok kropp. 

(Bildet er av Barbro Abrahamsen som spilte rollen som Aurora Ameli i stykket Minus + Minus = Pluss)





Jeg rakk ikke skrive krampeangst forrige søndag, og jeg fikk inn et bidrag som jeg ikke postet, men gjør det heller nå! Her: Chalten - Inability to identify pain

Les alle krampeangst bidragene for søndag 3. april her:

Jenta som trodde hun var gutt - Kropp

Disse er med på prosjektet (oppdatert liste):

Jenta som trodde hun var gutt

Iselin Storm

Chalten

 myfuckedupworld

Lenelene

Flying Daisy

Velkommen til nye Krampeangst-skrivere: (Føler du deg glemt?)

Reglene er enkle; alle som vil kan joine prosjektet!

1. Skriv,tegn,lag musikk - med angst som tema. Om deg selv, eller om andre du kjenner.

2. Link til alle i prosjektet

3. Publiseres hver søndag

4. Les, del og gjerne kommenter de som poster

5. Tittel skal inneholde "Krampeangstfall"

6. Legg igjen din krampeangspost som kommentar under min post - hver søndag!